Mine første fem-seks uker på Youtube

Ikke gjør som meg.

Ti år med Youtube-konto uten å publisere.

De første videoer inspirerte til videre produksjon.

Ikke bry deg om hva andre mener. Ingen bryr seg.

.        

Jeg deler stemmen min med verden

Når jeg publiserte mine første videoer på YouTube var det som å gå ut på en åpen slette med mitt eget budskap i hendene. Jeg følte meg naken og sårbar. Jeg vet ikke hvem som lytter og jeg avslører det som kan oppfattes som svakheter. Jeg vet ikke hva som vil slå rot, jeg vet bare at jeg velger å være synlig. De første ukene har vært en blanding av spenning, stillhet, læring – og dyp takknemlighet.

Jeg startet uten store forventninger. Ingen jag etter tall. Ingen tanke om prestasjon. Bare et ønske om å dele refleksjoner, erfaring og mot til vekst. Tallene kom sakte. Noen få seere her. En ny abonnent der. Men det som betydde mest, var kommentarene. I og utenfor Youtube. De få ordene som sa: «Dette gav meg noe.» Da skjønte jeg at én ekte seer er mer verdt enn tusen tilfeldige. Det er nok mange som kunne tenkt seg å gjøre noe tilsvarende. Ofte er det redselen for kritikk som holder oss tilbake.

Det har vært uvant å se seg selv på skjerm. Å høre sin egen stemme. Å vite at ordene blir liggende der – tilgjengelige for mennesker jeg aldri har møtt. Men ubehaget har vært sunt. Det har strukket meg. Lært meg å være tydeligere. Roligere. Mer ekte.

.

Jeg har lært at YouTube er et langsomt medium. Det belønner ikke hastverk, men tålmodighet. Ikke støy, men kontinuitet. Video for video bygges noe som ligner tillit. Og tillit tar tid.

De første ukene har også gitt meg en sterk følelse av mening. Å vite at tanker jeg deler i et stille rom hjemme, kan nå inn i andre menneskers liv – midt i deres hverdag.

Dette er ikke en jakt på synlighet. Det er et ønske om å bidra.

Med klar stemme. Med åpent sinn. Dette er bare begynnelsen.

Ha en fin dag.